En av mine kanaler for å spre informasjon og kunnskap om nettopp dette, er snapchat-kontoen Funkisbanden, som drives i regi av Norges Handikapforbund Ungdom. Der samarbeider jeg med syv andre om å vise frem vår hverdag på både godt og vondt. Jeg vil vise at jeg lever et helt normalt liv som alle andre på min alder, men samtidig vise hvordan samfunnet ikke er tilpasset meg og min rullestol. Hvordan bare det å få assistenter eller en rullestol er en evig kamp mot kommunen, fullt av avslag på avslag. Dersom jeg får alle tilpasninger jeg trenger, kan jeg fungere som enhver annen samfunnsborger, og bidra til fellesskapet. Det er det jeg vil! Jeg er overbevist om at fordommer ikke er medfødt, men innlært, og at fordommene kommer av uvitenhet. Derfor er jeg med i en organisasjon som heter La Barna Spørre, for å bidra til å forhindre fordommer før de skapes. På vegne av LBS drar jeg rundt på barneskoler og forteller om mitt liv som funksjonshemmet og lar dem stille spørsmål om alt de måtte lure på. Jeg får gode tilbakemeldinger fra lærerne, og barna sier at de både har lært mye og ikke lenger hadde vært redd for å snakke med en funksjonshemmet person om de for eksempel fikk en funksjonshemmet medelev i klassen. Her er bilde av meg og Isak Haukland Tornes som startet LBS.

Jeg er også medlem i Foreningen For Muskelsyk Ungdom. Der har jeg møtt mange med samme eller lignende diagnoser som meg. Jeg synes det er både gøy og lærerikt å se hvordan andre takler utfordringer i hverdagen, og vi kan dele erfaringer. Det er også veldig fint at vi alle er i samme båt. Hvis vi skal på en restaurant for eksempel, så må vi finne en rullestolvennlig restaurant for alle sin del. Det er ikke bare jeg som ikke kommer inn overalt, og jeg føler meg dermed ikke som en like stor hindring som ellers. 

Jeg har nå offisielt vært arbeidsleder i 2,5 år, ettersom man må være 18 år for å være arbeidsleder. Men i praksis begynte jeg å ta over arbeidslederrollen fra pappa allerede som 14-åring, altså for over 6 år siden. I starten laget vi blant annet vaktplaner sammen, slik at jeg kunne bestemme hvem jeg ville ha på jobb når, og han kunne legge det inn i det digitale systemet Tamigo. Etterhvert la jeg planen selv mens han sjekket at det ble riktig, og som 16-åring gjorde jeg i praksis alt selv, og spurte kun foreldrene mine om råd ved spesielle situasjoner. Jeg har også brukt rådgiverne mine i BPA-firmaet mitt flittig. På denne måten ble det en myk overgang fra “bare” bruker til arbeidsleder.

Anders Larsen Haug har hatt BPA siden han var 18 år og flyttet hjemmefra. Han brenner for at ungdom skal bli tidlig selvstendige med BPA. Å flytte hjemmefra er en naturlig del av å bli voksen, mener han. "Det er tøft for alle i begynnelsen, både ungdom og foreldre. Men på sikt gir det et selvstendig liv med mange muligheter."

 Anders har spilt EL-innebandy siden 2006. Den gangen var det en helt ny sport, og det var tilfeldigheter som gjorde at han begynte med med dette. Etter å ha prøvd ulike aktiviteter, som rullestolrugby og basket, fant Anders en idrett han likte. “EL-innebandy betydde for meg at jeg fant en idrett hvor jeg kunne bidra fullt ut, og  på lik linje med andre på laget. For første gang var jeg en fullstendig deltager.” Han forteller at han syntes det var enkelt å begynne å spille EL-innebandy og at det var fantastisk for ham å kjenne mestringsfølelse og likeverd på banen. “Det finnes selvsagt idrett for funkiser, men EL-innebandy er lagidrett som er tilgjengelig for flere.”

Mange av de yngste spillerne har Anders fulgt hele livet. Det gir ham stor glede å se hvordan spillerne utvikler ferdigheter og selvfølelse. «Det hender jeg får en klump i halsen når jeg ser spillere som tidligere ikke visste forskjell på høyre og venstre og ikke kunne styre stolen, ha stålkontroll på banen». Den yngste spilleren er 7-8 år, og den eldste er i 30-åra, men alder er absolutt ingen hindring, og EL-innebandy vil gjerne ha eldre spillere. De aller fleste som begynner med EL-innebandy, fortsetter med det!

«Spillerne på Bærums Verk Hauger er gode venner. Her kan spillere utveksle erfaringer med andre når vi snakker om ting som skjer utenfor banen, og det er veldig viktig», forteller Anders. «De første gangene har man gjerne en hjelper med, og alle er hjertelig velkommen i hallen». Anders trener et lag som i stor grad består av yngre og eldre ungdommer, og de liker godt å dra på tur til cuper som avholdes i hele Norge.

Han håper på flere spillere til idretten i fremtiden, så nøl ikke med å ta kontakt. Finn din klubb her, og ta kontakt enten du vil begynne på et lag eller starte en klubb!